Tores trilogi

Fra RR-wiki
Gå til: navigasjon, søk

Tore laget våren 2008 en trilogi beskrevet som dokumentarserie eller hørespill[1] om Inkapygmeene i Machu Picchu. Vi følger Tore på oppdagelsesferd med Sir Walter Drummenroy.

Innhold

[rediger] Trilogien på youtube

Trilogien er samlet sammen og lastet opp på youtube og de tre delene kan høres her:

  1. http://www.youtube.com/watch?v=IenkrT9Hszo Del 1
  2. http://www.youtube.com/watch?v=LDWoIV9DltM Del 2
  3. http://www.youtube.com/watch?v=dTJ55U7d0l4 Del 3

[rediger] Om innslaget

  • Tore spiller seg selv.
  • Sir Walter Drummenroy spilles av Steinar.

[rediger] Transkripsjon

Transkribert av Lina.

[rediger] Del 1

Machu Picchu, det gamle fjellet. Inkaenes tapte by, ett av de moderne underverker, og kanskje det fremste symbolet på Inka-kulturen. Jeg befinner meg nå ca. 2200 meter over havet, på Machu Picchu. Til tross for den sterkt voksende turismen, føles stedet enda autentisk og magisk. Over 600 år gamle palasser og templer rundt meg simpelten oser av historisk sus. Og når jeg lukker øynene, kan jeg ane en sval bris komme over fjelltopppen Huayna Picchu, og kiler meg i ansiktet.

(Lord Walter Drummenroy og Tore prater.) Med meg har jeg Lord Walter Drummenroy, som i flere tiår har fordypet seg i dette underverket, som opprinnelig var bygget for Inkaenes overklasse, som et rekreasjonsområde. Drummenroy er svært bekymret for den sterkt økende turismen, som fører til stor slitasje på den gamle Inka-landsbyen.

(Drummenroy: ”... The government of Peru’s lack of responsibility...”) Peruanske myndigheter manglende ansvarsfølelse er forferdelig. Machu Picchu er et sted vi ikke kan risikere å miste. Det er en viktig kulturarv, som vil forringes hvis antallet turister fortsetter å øke. Mens vi vandrer nedover åssiden, gjennom den tjukke tåka og inn i den tett vegeterte dalen, forteller Lord Drummenroy meg om da han studerte Inkaene på 60-tallet. Han forteller, at han bodde naken i en liten trehytte her, med bare en skriveblokk, en blyant og en machete som sine eneste eiendeler. Lord Drummenroy har fortalt meg at han vil vise meg en gjenlevende indianerstamme, som fortsatt holder til her inne i jungelen. Inkapygméene er en folkesky stamme og lever i følge Drummenroy ut sin svært hedonistiske livsstil, dypt inne i Perus jungel. Vi har kledd oss nakne. Inkapygméene vil ikke ta imot oss ellers, hevder Drummenroy, og vandrer gjennom den stekende hete jungelen. Jeg klarer ikke å ta blikket fra Drummenroys hvite og skrukkete gamle rumpe, der han vralter av gårde over røtter og buskas. I timevis går vi slik. Flere ganger skifter Lord Drummenroy retning og jeg mistenker at vi kanskje har gått oss bort. Når jeg poengterer det, fnyser han bare og gir meg finger’n. I mange timer går vi slik, og jeg begynner etter hvert å tvile på at vi i det hele tatt vil få oppleve noen Inkapygméer. I tillegg er jeg sliten, og det begynner å bli mørkt. Rett før jeg holder på å gi opp, og gi Drummenroy en skikkelig skyllebøtte, stanser han, putter en finger i rumpa før han putter den til munnen og hysjer på meg. Ritualet gjør meg litt perpleks, men idet jeg stopper kan jeg høre trommespill i det fjerne. Vi får opp dampen, og beveger oss mot lyden. Den blir sterkere. Til slutt åpner jungelen seg, og et syn jeg aldri vil glemme slår imot meg som en flodbølge.

[rediger] Del 2

Rundt et bål, stort som et hus, står klynger med kopulerende og syngende Inkapygméer. De stønner og skriker av full hals. Noen meter bortenfor masseslaktes dvergmaurslukere og henges til drenering over en steinplate. Blodet fra de døde dyrene renner ned i trau laget av tørket slangeskinn. Det sterke visuelle inntrykket overvelder meg. Jeg synker sammen og kaster opp på bakken.

Drummenroy: ”No need to worry, my friend, just come along.”

Tore: “What is all this, mr. Drummenroy?

Drummenroy: “Come with me, come with me.”

Tore: “ No, please, I want to leave!”

Drummenroy: “Come along, it’s too late now.”

Tore: “No please!”

Drummenroy: ”No, come along.”

Tore: “No, let me go!”

Drummenroy: “Come here, come here.”

Lord Drummenroy tar tak i penisen min for å holde meg fast, men jeg gir ham en rask springskalle, og han tar seg til ansiktet før han synker til bakken. Så fort bena kan bære meg, løper jeg tilbake gjennom jungelen. Det dunker i brystet mitt, og bak meg kan jeg høre Lord Drummenroys stemme skrike noe på uforståelig indianerspråk. Hans kommando utløser panikk i Inkapygméstammen, og fra samtlige eksploderer et unisont primalskrik. Jeg blir livredd der jeg sprinter naken gjennom den bekmørke jungelen. Til min forferdelse oppdager jeg at inkapygméene skyter piler etter meg gjennom små blåserør. Lord Drummenroy roper på meg, men jeg nekter å stoppe. Jeg kaster raske blikk bakover og ser mellom trærne lysende øyne komme mot meg. Idet jeg retter blikket fremover igjen, smeller det. Jeg slår hodet i en gren og mister bevisstheten. Alt blir stille.

Tore: ”Hvor er jeg..? Hallo..? Jeg er fra NRK!”

Drummenroy: ”Mr. Sagen..”

Tore: “Yes, hello? Anybody there? Anybody there?”

Drummenroy: “Mr. Sagen, don’t worry, it’s alright. They just want your father’s milk. They need it for the tribe to stay alive. They are all family here, you know. They need fresh milk, the father’s milk, so that they can create a new leader who can help preserve the Machu Picchu.

Tore: “But please don’t let them take my father’s milk!”

Jeg ligger på ryggen på en stein. På steinen hvor dvergmaurslukerne ble slaktet. Jeg kjenner det klissete blodet i ryggen. Jeg er fortsatt naken. Jeg er bundet fast på hender og føtter. På den ene siden av meg står det en Inkapygmé med et rep i hånden. Det går til min penis, en gang rundt og videre til den andre siden, hvor en annen står og holder repet i andre enden. De begynner å bevege repet opp og ned i rytmiske bevegelser. Alle Inkapygméene synger av glede.

Drummenroy: ”It’s alright Mr. Sagen....!”

[rediger] Del 3

Alt er svart og stille. En fuktig bris farer over ansiktet mitt og sakte våkner jeg og lar øynene mine venne seg til det skarpe sollyset. Jeg løfter hodet opp og ser meg rundt. Jeg ligger på ryggen i en apeskinnskano langt ute i en stille elv. På en eller annen måte har jeg klart å rømme fra de onde inkapygméene og deres høye beskytter, Sir Walter Drummenroy. Og her ligger jeg. Idet jeg reiser meg legger jeg merke til at den grå safarishortsen min er tilsølt med blod. Ferskt blod. Jeg river den av meg og oppdager til min forferdelse at det er så vidt penisen min henger fast til underlivet. Jeg forsøker å puste rolig og surrer den fast med et fiskesnøre jeg finner i bunnen av kanoen og noen liljeblader som flyter i vannskorpen. Jeg skvetter til idet jeg hører stemmer fra elvebredden. Jeg prøver å lytte til hva som blir sagt, og det er ikke tvil i mine ører. Det er den umiskjennelige stemmen til Drumminrroy, og en gruppe Inkapygméer. De har oppdaget meg.

Drummenroy: “Mr. Sagen! Mr. Sagen, come back, we won’t hurt you! We just want your father’s milk!”

Tore: “Fuck off, Mr. Drummenroy! I thought you were my friend!”

Drummenroy: “But I am your friend Mr. Sagen, don’t be afraid! We need yor father’s milk for the Inka tribe to stay alive! Please, do us a favour Mr. Sagen!”

Tore: “Fuck you!”

Jeg føler meg lurt. Det var på professorens anbefaling jeg valgte å lage denne saken, for å belyse problemet med vannskjøtsel av den vakre Inka-landsbyen Machu Picchu. Jeg tenker tilbake på da jeg møtte ham i London for bare noen måneder siden.

Drummenroy: “The world needs to open its eyes. You can help, we need you!”

Jeg burde ha forstått det. Det var meg og sæden min han ville ha. Ikke mikrofonen og opptaksutstyret mitt. Da han insisterte på at vi skulle være nakne da vi gikk gjennom jungelen, ville han sjekke ut kroppen min, om jeg var riktig. De misbrukte meg seksuellt. Smertene fra underlivet avtar, idet jeg merker at kanoen har fått god drift nedover elveleiet. En magefølelse forteller meg at jeg nærmer meg et fossefall. Jeg begynner å padle mot bredden, men idet jeg kikker oppover elva, ser jeg en armada av apeskinnskanoer komme i stor fart mot meg. I den midterste står Drummenroy. Han har malt ansiktet rødt og har tatt på seg en kappe av leopardskinn. På skuldrene hans sitter stammelederen splitter naken, og blåser giftpiler mot meg gjennom et blåserør. Jeg padler som besatt nedover elven og hører fossefallet komme nærmere. Men jeg har ikke noe valg. Elven er brattere, og apekinnskanoen min suser av gårde. Plutselig blir det stille, og jeg vet at jeg er i fritt fall. Så husker jeg ikke mer.

(Sykehusmonitor piper)

Drummenroy: ”Mr. Sagen… Mr. Sagen? Can you hear, Mr. Sagen? Are you awake, Mr. Sagen??”

Tore: “What? Mr. Drummenroy? Please don’t hurt me! Where am I?”

Drummenroy: “Mr. Sagen, you are in a hospital in Lima. You fell down the stone stairs of Machu Picchu and you hit your head.”

Tore: “I don’t believe you! I remember everything. We walked naked through the jungle, and you put your finger in your butt, and you and the Inka pygmées sexually abused me. You said you wanted my father’s milk but I escaped in a monkeyskin canoo!”

Drummenroy: “What are you talking about, Mr. Sagen? Do you feel okay? This is a great case! A journalist falls down the stairs because they are dangerous and needs fixing. It will get noticed, Mr. Sagen!

Tore: “ No...”

Drummenroy: “As soon as you feel up for it, you should be back in Norway and start working on it! We need it soon, before it’s too late Mr. Sagen!

Tore: “Is it true?”

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Er det sant som professoren sier? Har alt bare vært feberfantasier? Jeg føler meg forvirret og prøver å fokusere. Drummenroy går ut av rommet, og jeg blir liggende alene. Jeg tar meg til hodet og kjenner at jeg er bandasjert. Snakker han sant? Hadde jeg bare falt og slått hodet mitt? Plutselig kommer jeg på det. Jeg kommer meg opp og river av meg sykehuskappen, og ser ned på underlivet mitt. Jeg synker sammen av synet og kaster opp på gulvet.


[rediger] Referanser

  1. Sendingen den 5. mars 2008.
Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Verktøy